Advarsel: Det er mulig jeg avslører litt for mye av handlingen.
Posiedon lå lenge an til å bli en helt all-right katastrofefilm, men trynet grovt i avslutningen. At et digert cruiseskip blir truffet av en kjempebølge (i pent vær) og blir liggende opp-ned er kanskje usannsynlig, men ikke umulig. En gruppe bestemmer seg for å klatre oppover og komme seg ut gjennom skroget, grei tanke. Ingen ekstreme helter eller tvilsom fysikk, bare en litt merkelig trykkluke.
Til slutt kommer de endelig til en inspeksjonsluke som leder til baugpropelltunnelen. Luken blir slått mot dem, veldig feil. Det må være et enormt trykk i skroget slik det ligger, slik at luka skulle vært tung å åpne. De forklarer trykket utenfra med at propellene går. I seg selv er det litt merkelig siden hovedmaskinen har sprengt eller falt ut og kontrollpanelet er under vann og delvis skadd, desuten er skuta ellers uten strøm. Hvis vi likevel aksepterer at de går, hvorfor går de hver sin vei!? Luka er midt i tunnelen og det er en propell i hver ende. De må gå mot hverandre for å blåse luft inn mot luka. Hvis båten hadde vært riktig veien hadde det blitt et enormt vanntrykk i tunnelen og baugen hadde ligget stille. De må gå samme vei for å flytte vann fra ene siden til den andre og dermed vri baugen. Etter en Armageddon-inspirert (sikkert brukt tidligere også) “far ofrer seg for å redde svigersønn han ikke likte tidligere”-operasjon snur de retningen på begge (fortsatt like ubrukelig til manøvrering av båten). Det lager en så sterk luftstrøm ut at det lille som var igjen av luft i skroget ville blitt pumpet ut på veldig kort tid. Da satt jeg igjen med et veldig dårlig inntrykk av filmen.
Totalt sett grei underholdning, det gjelder bare å overse fysikken….
Tags: Film, Frustrasjon